Som selve livsnerven i landskapet ligger Mjøsa mellom Hedmark og Oppland. I gamle dager var innsjøen også selve veien gjennom Opplandene. Sommerstid ble det brukt båt, om vinteren hest og slede over isen. Trafikken var stor, og godstransporten var viktigst. For med sin nesten tolv mils lengde utgjorde Mjøsa en femtedel av hele den veien som gjennom tusen år har vært den viktigste ferdselsåren innenlands, den mellom Oslo og Trondheim.
Det var naturlig at tanken om dampskip på Mjøsa meldte seg etter at de første dampskipene hadde kommet til Norge i 1827. Den som fikk realisert tanken, var Ludvig Wiese. Han var kjøpmann på Lillehammer, som den gang var den eneste byen ved Mjøsa. Høsten 1840 ble det første dampskipet på Mjøsa sjøsatt. Det var hjuldamperen Jernbarden, det første fartøyet her til lands som var bygd av jern. Båten var 100 fot lang, bygd i Glasgow og klinket sammen ved Minne 1841. Den gikk i rute på Mjøsa fra 1841 til 1875 med passasjerer og gods, senere mest med gods og med lektere på slep.Jernbarden alene dekket ikke behovet, og Ludvig Wiese tok initiativet til å bygge nok et dampskip. Denne gangen kom det fra Shields og ble satt sammen ved Lillehammer. Det fikk navnet Dronningen og gikk i rute fra 1847 til 1887. Til å begynne med mest med passasjerer og post, etter hvert mer med gods. I 1851 begynte arbeidet med Norges første jernbane, Hóvedbanen fra Christiania til Eidsvoll, som ble åpnet i 1854. Den ble bygd av engelskmenn, som også drev den de første årene. For å samordne ferdselen til lands og til vanns kjøpte de alt i 1851 opp både Jernbarden og Dronningen.
At de to skipene som var mjøsegnenes stolthet, ble solgt til engelskmenn, som attpåtil økte takstene, vakte uvilje i distriktet. I 1852 ble det stiftet et nytt selskap med tanke på å ta opp konkurransen. Dette selskapet eksisterer fortsatt under navnet Oplandske Dampskibsselskap A/S. To skip ble bestilt, og det første som ble ferdig, i juli 1856, var Færdesmanden. Det var bygd av Akers mek. verksted med byggnr. 1, og det første dampskip her sønnafjells som var helt ut norskbygd. Færdesmanden, som var av tre på jernspanter, og som ble bygd på Lillehammer, var et kombinert passasjer- og lasteskip, men gikk snart over til å frakte gods. Skipet var i fart helt til 1887, de siste 20 årene omtrent utelukkende som tømmertrekker og lasteskip. Jernbarden var oppkalt etter Eirik Jarls skip i slaget ved Svolder, men Færdesmandens navn var en hyllest til en yrkesgruppe som skipet skulle være med å overflødiggjøre.Like etter Færdesmanden var sjøsatt, ble også Skibladner ferdig. Dette skipet skulle bli Oplandskes flagskip. Fartøyet var bygd i Motala i Sverige. Det ble fraktet med båt og jernbane til Eidsvoll og satt sammen ved Minne.
2. august 1856 ble Skibladner satt i fart. Siden da har skipet hele tiden gått i rute mellom Eidsvoll og Lillehammer. I tilsammen elleve år har Skibladner imidlertid vært ute av drift p.g.a. krig eller forlis. Så lenge skipet spilte en samferdselsmessig rolle, var fartstiden gjerne 8-9 måneder eller mer, avhengig av isforholdene. Fra 1919 har det bare vært sommerrute, og Skibladner er i våre dager først og fremst turistskip. Skibladner gjør det mulig for de reisende, i fullt monn, å oppleve mjøslandskapet slik det bør sees,- fra sjøsiden. Selv om skipet skovler seg fram med bra fart, tar turen selvsagt lengre tid enn med tog eller bil. Men desto bedre tid har du til å suge inn naturinntrykk og til å se på skipets blankpussede detaljer.
